Når folk spør hvor jeg hører til svarer jeg; "Over alt og ingen steder"! En dag kan jeg føle at jeg hører til over alt, andre dager føler jeg at jeg er en firkant i en boks av kuler. Kantete utilpass og passer ikke inn. Jeg prøver å overse disse tankene om at jeg er firkanten, den kantete som ikke passer inn i boksen med kuler. Men noen ganger, innhenter de meg. Jeg gjør ikke stort av det, jeg prøver bare å overse det, jeg har hatt det sånn siden jeg var liten.
Jeg har alltid vært en slags kameleon, som skifter farge og nesten form etter miljøet de er i. Men på en annen side vil jeg si at jeg alltid uansett hva har vært meg selv. Jeg føler ikke jeg er en falsk person som fremstår som noe jeg ikker er. Likevel tilpasser jeg meg alltid, jeg vet hva jeg kan snakke om i diverse miljøer og hva man holder tett om i de andre.
De dagene jeg føler jeg ikke passer inn noe sted er skjeldne, men når de kommer, blir jeg det man kan kalle deprimert, irritabel og lei meg. Det er så ekkelt å føle at jeg ikke har noen faste holdepunkt, at jeg uansett hvor fort karusellen snurrer så vil jeg ikke klare å holde meg fast. Og karusellen snurrer, hver eneste dag har jeg noe som skjer, noe jeg MÅ gjøre, jeg løper fra skole til jobb, til lekser, til arrangementer og til venner. Jeg er over alt, hele tiden.
Jeg tror kanskje jeg har bronktitt, mamma sier det er derfor det surkler i brystet mitt og jeg får hosteanfall hver eneste time. Det er kjempeslitsomt, og jeg sover utrolig mye mer enn før. Jeg må til legen, få sjekket om "det er noe jeg mangler". Jeg mangler holdepunkt, rutiner, organisering. Jeg mangler selvbeherskelse, det å levere ting til tiden det og gjøre lekser når jeg må. Kanskje bør jeg begyne å trene igjen?
Det er så mye jeg skulle gjort, så mye jeg skulle oppnåd før jeg reiser ut i den vide verden...
Jadaa, jeg har god tid, men det stresser meg og ikke vite. Det stresser meg og ikke passe inn og ikke ha funnet ut hvor jeg hører til.
Likevel, har jeg det veldig bra der jeg er idag, hvor nå enn det er henn.
Hvor hører du til?
Jeg har alltid vært en slags kameleon, som skifter farge og nesten form etter miljøet de er i. Men på en annen side vil jeg si at jeg alltid uansett hva har vært meg selv. Jeg føler ikke jeg er en falsk person som fremstår som noe jeg ikker er. Likevel tilpasser jeg meg alltid, jeg vet hva jeg kan snakke om i diverse miljøer og hva man holder tett om i de andre.
De dagene jeg føler jeg ikke passer inn noe sted er skjeldne, men når de kommer, blir jeg det man kan kalle deprimert, irritabel og lei meg. Det er så ekkelt å føle at jeg ikke har noen faste holdepunkt, at jeg uansett hvor fort karusellen snurrer så vil jeg ikke klare å holde meg fast. Og karusellen snurrer, hver eneste dag har jeg noe som skjer, noe jeg MÅ gjøre, jeg løper fra skole til jobb, til lekser, til arrangementer og til venner. Jeg er over alt, hele tiden.
Jeg tror kanskje jeg har bronktitt, mamma sier det er derfor det surkler i brystet mitt og jeg får hosteanfall hver eneste time. Det er kjempeslitsomt, og jeg sover utrolig mye mer enn før. Jeg må til legen, få sjekket om "det er noe jeg mangler". Jeg mangler holdepunkt, rutiner, organisering. Jeg mangler selvbeherskelse, det å levere ting til tiden det og gjøre lekser når jeg må. Kanskje bør jeg begyne å trene igjen?
Det er så mye jeg skulle gjort, så mye jeg skulle oppnåd før jeg reiser ut i den vide verden...
Jadaa, jeg har god tid, men det stresser meg og ikke vite. Det stresser meg og ikke passe inn og ikke ha funnet ut hvor jeg hører til.
Likevel, har jeg det veldig bra der jeg er idag, hvor nå enn det er henn.Hvor hører du til?
2 kommentarer:
Jeg tror man hører til et sted når man har funnet en person, eller kanskje to, som alltid regner med en og som man kan snakke med alt om og alltid stole på. En person som forstår alt og som man kan fortelle ting som man til og med blir flau over å si til seg selv. Det er en viss trygghet over å vite at det alltid er noen som tenker på en og som håper at man har det bra! Likevel tror jeg alle opplever følelsen av å ikke passe inn av og til, det gjelder bare å lære seg å være trygg nok på seg selv til å klare å være alene noen ganger også. Og klare seg uten den personen man føler man trenger for å passe inn.
snufs.
du kan alltids høre litt hjemme hos meg - any place in the world, honey :0)
*kisses from the UK*
og vinker over sjøen
Legg inn en kommentar